Hopp til innhold

RAS

Norske Harehundklubbers Forbund

AVLSSTRATEGIER

RAS foreligger ikke for alle raser av drivende hunder i gruppe 6/4. Noen av disse rasene er tallmessig så små at grunnlaget for å utarbeide en utvidet RAS ikke er til stede. For disse rasene må en henvise til NHKFs generelle retningslinjer for avl.

versjon 1, gyldig til 2019

Innledning
Norske Harehundklubbers Forbund (NHKF) organiserer drivende hunder i FCI-gruppen 6/4 som kan brukes til jakt på hare, rådyr, hjort, rev og andre rovdyr. NHKF har opprettet 10 avlsråd for de 10 mest anvendte harehundrasene vi benytter i Norge; 8 for langbeinte hunder, og 2 for småhunder som foruten jakt på hare og rev også kan brukes til jakt på rådyr og hjort (beagle og drever). Det er for disse 10 rasene det er utarbeidet RAS.

Harejaktens historie; bakgrunn og utvikling
I vel 350 år har harejakt med drivende hunder vært kjent i Norge, men på kontinentet er jaktformen betydelig eldre. Greske skrifter nevner harejakt med drivende hunder flere hundreår før Kristi fødsel. Norske embedsmenn som besøkte europeiske land ble nok kjent med jaktformen på sine utenlands-ferder, men det var opprettelsen av den norske hær omkring 1650, som for alvor førte den hit til landet. Tyske offiserer som ble hentet for å bygge den norske hæren bragte støvere med seg, senere også tyske bergverksfolk og ingeniører. Etterlevninger etter tyske jakttradisjoner finner vi i de språklige uttrykkene los og dot som er velkjente begreper som brukes den dag i dag. Fra begynnelsen av ble jakten utøvd vesentlig av overklassen, men den bredte seg snart til middelklassen og til slutt til de lavere lag av befolkningen. Så populær ble jaktformen at det på 1800-tallet var harehunder på nesten hver eneste gård i enkelte distrikt. De harehundene som fantes i landet da, hadde varierende utseende og jaktegenskaper. Med økende jaktinteresse ble etterspørselen etter gode hunder større, og en mer bevisst avl tok fart for alvor på slutten av 1800-tallet. I 1898 ble Norsk Kennel Klub stiftet, og i 1902 så Spesialklub for norske harehunde dagens lys. De tre norske harehundrasene dunker, hygenhund og haldenstøver kan alle føre sine aner tilbake til begynnelsen eller midten av 1800-tallet. Mer om dette under de enkelte rasene.
Utøvelsen av avlsvirksomheten har variert med så vel velstandsutvikling som innsikt i genetikk. I riktig gamle dager paret man av praktiske og økonomiske grunner helst med nabogårdens hund, mens mange i dagens velstandssamfunn reiser land og strand rundt for å pare tispa med den «optimale» avlshannen. Jegerkorpset har til alle tider vært kvalitets- bevisste, og i og med at jakten setter hundene på svært krevende, fysiske utfordringer, så har rasene utviklet seg til å bli funksjonelle, sunne og sterke. Valper selges nesten utelukkende til jaktformål, kanskje med et visst unntak av beagle, som i noen tilfeller også kjøpes som rene selskapshunder eller showhunder. Jakthunder til tross; alle rasene er i hovedsak også rolige og veltilpassede familiehunder. Men i og med at de nesten ute- lukkende brukes til jakt, så veies hundenes avlsverdi mye ut i fra jaktegenskaper selv om det også er andre kriterier. De langbeinte harehundrasene skal for eksempel ikke jage rådyr eller annet klauvvilt. Derfor har formbare hunder vært vektlagt til avl. Vi ser i dag at mange hunder bare jager den(de) viltsorten(e) som eieren ønsker. Anbefalte avlshunder må vise til resultater fra så vel jaktprøver som utstillinger, samt ha god helse og være innenfor de rammer og retningslinjer som NKK og NHKF setter. NHKFs retningslinjer for avlsvirksomhet inngår i de rasespesifikke avlsstrategiene (RAS) og er en generell tilpasning til de raser som NHKF har ansvar for.

RETNINGSLINJER FOR AVLSARBEIDET I NORSKE HAREHUNDKLUBBERS FORBUND

  1. Hovedmålsetting for avl av harehunder
  2. Virkemidler
  3. MÅLSETTINGER

Målsettingen for vårt avlsarbeid skal være å forbedre rasenes jaktlige egenskaper, helse og eksteriør. Noen mål er langsiktige, andre kan oppnås raskere. I dette krysningspunktet må imidlertid aldri hensynet til rasenes helse og avlsbredde vike for kortsiktige ønsker som ikke gagner rasene på sikt.
Hvis en ser på jaktegenskaper, så er det stor enighet om at nivået på dagens hunder er høyere enn det noen gang har vært. Tiden er derfor inne til i større grad å rette fokus på avlsbredde og helse. Dette for å sikre rasenes eksistens også til kommende jeger- generasjoner.
Langsiktighet er en særdeles viktig grunnpilar i alt avlsarbeid, og det er derfor viktig at egenskapene i avlsmålene er godt gjennomtenkt slik at det kan holdes konstant over tid. Følgende momenter hører inn i rasenes overordnede avlsmål:

  • Helse
  • Jaktegenskaper
  • Gemytt/psykisk helse
  • Eksteriør

Avlsarbeidet må tuftes på resultater fra forskermiljøer i kombinasjon med erfaringer i egne rasemiljøer. Jaktegenskapene skal utvikles i retning av styrbar jaktlyst og høyere effektivitet i samsvar med de egenskaper som vektlegges i vårt jaktprøvereglement og vår jaktkultur.
Mentaliteten må utvikles i samsvar med krav stillet av hele samfunnet. Det søkes utviklet en høy aggressivitetsterskel. Hundene må være lett dresserbare, og det bør tilstrebes naturlig buferenhet. De langbeinte rasene bør tilstrebes naturlig klovdyrrenhet. Det må tilstrebes god helsetilstand og et funksjonelt rasetypisk eksteriør.
En er nødt til å bestemme seg for hvilke egenskaper det skal legges vekt på, og om disse skal ha tilnærmet lik vekt eller om noen er viktigere enn andre. Det er viktig å presisere at jo flere avlsmål vi har, jo saktere går framgangen. Utvalgskriteriene må heller aldri bli så idealistiske at de utelukker for mange hunder fra avl. Da begrenses avlsbredden med de negative følger det gir.

  1. VIRKEMIDLER

A – REGISTRERING AV HUNDENES AVLSVERDI

Det må selvsagt legges vekt på egenskaper som er arvelige og som i størst mulig grad

bygger på faktiske opplysninger som kan registreres (jaktprøver og utstillinger), men en kommer ikke utenom at noen egenskaper, for eksempel gemytt og enkelte helseaspekter, ikke blir registrert i noen form for objektive tester. Her vil en være avhengige av den enkelte oppdretters og hannhundeiers redelighet.
For å lykkes med avlsarbeid er den viktigste oppgaven å finne fram til de hundene som avlsmessig er best, dvs søke å finne individer med genetisk utrustning for ønskede egen- skaper. Et individs avlsverdi (genotypen) ser en lettest i ettertid, på individets avkom. Det er vanskeligere å finne genotypen før hunden er prøvd i avl. Individets egenverdi eller bruks- verdi (fenotypen) som vi registrerer på jaktprøver og utstillinger er ett element i utvelgelsen, men det er like viktig å se på nære slektningers egenskaper. Et individ med høye egenprestasjoner er ikke nødvendigvis en hund med tilsvarende høy avlsverdi. For å finne fram til gode avlshunder må en kombinere individets egne prestasjoner med de nærmeste slektningers.
B – BEGRENSE ØKNING AV INNAVL

En bør søke å begrense økningen av innavlsgrad fordi økt innavlsgrad reduserer den genetiske variasjonen og dermed også mulighetene for avlsmessig framgang. Innavl øker dessuten i betydelig grad faren for opptreden av arvelige defekter.
En absolutt grense for slektskapsparinger skal være det som tilsvarer paring mellom fetter/kusine og som gir en innavlsgrad på 6,25 % målt i fem generasjoner. Så høy innavlsgrad som 6,25 % bør imidlertid kun brukes i små raser som en nødløsning for å berge populasjonens størrelse. I større raser bør innavlsprosenten ligge betydelig under denne grensen. Høyere innavlsgrader kan i helt spesielle tilfeller tillates for å teste om det finnes eventuelle defekte gener til en hund som er mye brukt i avlen.
Antall avlshanner og avlstisper i forhold til den totale populasjon bestemmer den virkelige (avlsmessige) størrelsen på rasen, også kalt effektiv populasjon. I utgangspunktet skal ingen hannhund ha flere avkom etter seg enn 5 % av summen av fem årsproduksjoner. I store raser bør grensen settes lavere, mens i små raser kan den settes høyere. For hannhunder som brukes i flere land er det nødvendig med samarbeid over landegrensene for å holde oversikt over hvor mange avkom avlshannen har etter seg.
Hvert enkelt avlsråd skal beslutte hvor mange kull, eventuelt hvor mange valper, det er forsvarlig at tispene får ha.
Det er viktig at avlsrådet formulerer klart hvilke objektive krav som stilles for hunder som anbefales til avl, så som jaktprøve- og utstillingsresultater med mer. Også dette bør variere etter rasenes størrelse. En rase med større avlsbredde vil kunne sette betydelig strengere krav enn en rase med mer moderat eller liten avlsbredde.
C – GENERASJONSINTERVALL/SIKKERHET OM AVLSVERDI

Lengden på generasjonsintervallene er av betydning for hastigheten på den avlsmessige framgangen. Problemet er imidlertid at en på unge hunder ikke har en så sikker informasjon om avlsverdien som på eldre hunder. Lovende unghunder kan med fordel anvendes. Så snart en har informasjon om avkommenes prestasjoner, må videre bruk vurderes på nytt. Hunder med dårligere prestasjoner på avkommene enn gjennomsnittet, bør kuttes ut fra avl.

For hunder som gir bedre avkom enn gjennomsnittet, bør en begrenset videre bruk anbefales. Gode avlshunder må imidlertid også brukes med forsiktighet. Det er bedre å sette deres unge avkom fortere i avl, framfor å bruke det gode opphavet for mye.
Avlsdyrenes alder ved parring skal registreres, og det skal beregnes en gjennomsnittsalder for hannhunder og tisper for hver paringssesong.

Målsettinger fram til 2019 for samtlige ti raser:
• å søke å beholde, eller helst øke registreringstallet på det nivået det ligger i 2013.
• å påvirke til økning i antallet som starter på jaktprøver og utstillinger.
• å beholde og helst forbedre rasenes jaktlige kvaliteter.
• å minske defekter/sykdommer.
• å beholde og helst forbedre rasenes mentale status.
• å beholde og helst forbedre rasenes eksteriør.

Tiltak for å nå de foresatte målene:
• å sørge for at avlsrådene besitter tilstrekkelige ressurser så vel faglig som økonomisk til å kunne iverksette våre felles mål.
• å drive opplysningsvirksomhet på arrangerte møter, gjennom Harehunden og på NHKFs nettside.
• å stimulere lokalklubber, avlsråd og raseringer til å jobbe for felles mål.
• å stimulere klubbene til å igangsette tiltak som kan rekruttere flere til vår jaktform, spesielt ungdommer og kvinner.

Krav til avlsrådene:
• holde seg godt orientert om rasens utvikling hva gjelder jaktegenskaper, mentalitet, helse og eksteriør.
• sørge for tilstrekkelig genetisk bredde, jfr. «Retningslinjer for avlsarbeidet i NHKF».
• være skolert i elementær avlslære. Dessuten påhviler det medlemmene et ansvar om å holde seg godt informert.
• bidra med sin kunnskap til rasemiljøene, enten i tidsskrifter, på hjemmesider eller på samlinger.
• rapportere virksomheten på standardiserte rapportskjemaer utarbeidet av NHKF. Følgende opplysningene skal være grundig beregnet og besvart:

  1. Antall forespørsler
  2. Antall anbefalte
  3. Antall godkjente
  4. Antall avviste
  5. Antall paringer
  6. Antall fødte kull av anbefalte/godkjente paringer
  7. Antall fødte valper av anbefalte/godkjente paringer
  8. Gjennomsnittlig kjønnsfordeling i kullene
  9. Gjennomsnittlig kullstørrelse
  10. Antall hanner brukt til kullene
  11. Gjennomsnittlig alder på hannene
  12. Gjennomsnittlig alder på tispene
  13. Gjennomsnittlig innavlsprosent (5 generasjoner)
  14. Høyeste og laveste innavlsprosent beregnet i 5 generasjoner

Videre skal det leveres årsrapport og regnskap til NHKF. Leveringsfrist er 1. februar for den foregående avlssesongen. En avlssesong strekker seg fra 1. jan.
t.o.m. 31. des..

Utarbeidelsen av RAS
Retningslinjer for avlsvirksomheten i NHKF (som delvis er gjengitt over) var ute til høring i avlsrådene høsten 2011. Deretter ble det sendt på høring til klubbene. På Representantskapsmøtet i 2012 ble retningslinjene vedtatt uten innsigelser. I 2013 ble RAS sluttført for de enkelte raser. Avlsrådene i samarbeid med avlsrådskontakten i NHKF sto i det alt vesentlige for å utarbeide denne versjonen som ble godkjent i NKK i 2014, og som er gyldig fram til 2019.

Hygenhund

Rasens historie; bakgrunn og utvikling
Rasen hygenhund er en norsk rase som har vært brukt som drivende hund på tradisjonell hare- og revejakt. Prokurator Hans Fredrik Hygen som ble født på Odals Verk i 1808 betraktes som opphavsmann til rasen som senere fikk navnet hygenhund. Hygen ble allerede som unggutt sterkt interessert i harejakt og harehunder gjennom sin far som også var en ivrig harejeger og bestyrer ved verket. Hans far hadde meget gode hunder, såkalte Odalshunder, som var meget godt ansett på begynnelsen av 1800-tallet.

Da Hygen var ferdig med sin utdanning omkring 1829, var faren død og hundene spredt. Han fikk derfor ikke anledning til, som han hadde ønsket, å bygge videre på denne gamle stammen. Etter å ha undersøkt hva som fantes av gode harehunder i de nærmeste distriktene og prøvd noen forskjellige, fikk han høre om en hundestamme rundt fortet Urskog som lå i Aurskog-Høland i Akershus. Fra denne stammen kjøpte han sin første tispe i 1830 – Diana. Diana var middels stor, sped og lett av bygning med store ører, og hadde en kastanjebrun farge med hvite tegninger. Hun fikk flere kull og ble stammor for hans videre oppdrett. Det antas fra anerkjent hold på den tiden at Hygen var den første her i landet som begynte med planmessig oppdrett av harehunder.

Omkring 1832-34 ble Diana paret med den hvite- og rødflekkete Spillop til gårdbruker Nygård i Asker. Avkommene ble ypperlige jagere, sies det, og selv beholdt Hygen tispa Klinge. Også hun spedlemmet som moren og grågul og hvit av farge. Etter hvert flyttet H.F. Hygen til Ringerike. Her fant han flere sorte harehunder av Ringerikstypen som han valgte å pare sine tisper med. Først i 1862-65 fant Hygen for annen gang en hvit og rød hund til paring. Det var Alarm, tilhørende lensmann Kahrs. Alarm var slående lik Spillop som han brukte i avlen 30 år tidligere. Fra Alarm og senere paringer med hunder av samme type og avstamming, kom fargen rød med hvite tegninger (eller omvendt) inn i Hygens hunder. Sort og brunt forekom likevel på noen valper i de fleste kull. Dette er slik vi fortsatt ser i dagens hygenhund. Etter hvert tok sønnen A.B. Hygen over oppdrettet med sin Klinge IV. På den tiden var rasen kommet nokså nær den typen vi har i dag, men var noe tettere bygget, lavere og lengre i kroppen og mer bredbringet.

Andre ivrige hygenhundoppdrettere sist på 1800-tallet var S. Overn og Trond Enger. De laget i fellesskap et kull mellom sortbrune Siri til Overn og rødhvite Klang til Enger hvor
resultatet blant annet ble den berømte Findop 675, som igjen ble en av rasens fornemste matadorer. Enger fikk i sin tid Løvenskjolds pokal for sitt hygen-oppdrett. Det var på den tiden at grunnlaget for hygenhundens eksteriør ble opptrukket.

Noen rasestandard fantes ikke før ”Specialklub for norske harehunde” ble stiftet i 1902. Klubben ble dannet for å redde stumpene av det som var igjen av ”de norske harehunder”. På samme tid kom stambokføring av hundene i gang. Standarden for hygenhund av 1902 ble i grove trekk stående til 1927. Sterke krefter i NKK hadde den formening at avlsmessig var hygenhunden en for liten rase for fornuftig avl. De mente at hygenhund og dunker derfor burde slås sammen til én rase. Tross sterke motforestillinger i harehundmiljøet bestemte Norsk Kennel Klub i 1925 at hygenhund og dunker skulle slås sammen og kalles Norsk Harehund. Dette varte til 1934 da rasene igjen ble skilt og fikk hver sin standard. Sammen- slåings-perioden fikk ikke den effekt som tilsiktet idet de fleste oppdrettere valgte å være tro i mot sine raser. Noen paringer mellom dunker og hygenhund ble riktignok foretatt, og den svarte fargen som nærmest var borte festet seg igjen i rasen. Dette ble sett som et positivt resultat av sammenslåingen idet ensidig avl på rødgul hygenhund etter hvert ga et dårlig hårlag og fargen ble blass og gul. Jevnlig innslag av svart farge ga et bedre hårlag noe Bernt Hygen påpekte i en artikkel allerede i 1903. Etter 1934 har hygenhund og dunker vært to atskilte raser, men har naturligvis en del fellestrekk ut fra deres bakgrunn. Losmålet til hygenhund har fra første stund vært spesielt med en vakker lys klang. Fargemessig har rasen det meste av tiden vært rød med hvite tegn. Enkelte individer var sorte og hvite eller hvite med røde eller sorte tegninger. Særlig målet har gjort at mange fikk en forkjærlighet for rasen. Interessen for de norske rasene hygenhund, dunker og haldenstøver holdt seg stor helt fram til midten av 1960-tallet med årlige registreringer på ca. 1000 hunder. Da begynte de utenlandske harehundrasene å gjøre sitt inntog for fullt. Og nå utgjør de norske rasene kun 20 % og har ca. 200 registreringer årlig.

Overordnet mål for rasen
Overordnede avlsmål for hygenrasen er å opprettholde en sunn og sterk jakthund med en så vid avlsbase som mulig ut i fra de gitte forutsetninger. Hygenhunden skal beholde sitt rasepreg og det spesielle losmålet rasen er kjent for.

Rasens populasjon
Populasjonsstørrelse
I løpet av de siste 13 år, 2000-2012, er det født og registrert til sammen 457 hygenvalper. Dette gir i snitt ca. 35 valper årlig. Gitt en levealder på hundene på 11 år, og med et frafall underveis av ulike årsaker på 10-15 %, vil populasjonen i 2013 bestå av 300-350 hunder.

Gjennomsnittlig kullstørrelseFor perioden 2000-2012 er det født 71 kull med til sammen 457 registrerte valper. I tillegg er det noen valper som har gått med under fødsel eller de første leveukene.
Kullstørrelsen blir derfor i snitt 6,4 valper gjennom de siste 12 år.
For perioden 1990 – 1999 lå kullstørrelsen i snitt på 5,0 valper (427 valper i 86 kull)

Innavlsgrad
Som den norske rasen hygenhunden er, er det ikke bare å gå utenlands å finne nytt avls- materiale som typemessig likner. Slik sett har vi en utfordring med å beholde bredden i rasen. Men det er allikevel i noen tilfeller blitt krysset inn andre raser i hygenhunden. Fra 1976 til 2012 er det krysset inn dunker 6 ganger, finskstøver 2 ganger og hamiltonstøver 1 gang. I tillegg ble det så sent som i 2012 laget 2 krysningskull med dunker, hvorav det ene med dunkertispe. Disse er x-registrert og kan bli brukt tilbake både i hygen- og dunkerrasen.
Noen linjer ser ut til å avle bedre og jevnere jakthunder enn andre, og dermed kan det lett bli avlet noe mye på disse. For de 2 siste årene har innavlsgraden målt i fem generasjoner i snitt ligget på 2,29 % i 2011 (3kull) og 2,49 % i 2012 (7kull). Ingen paringskombinasjoner med innavlsgrad mer enn 6,25 % vil bli godkjent av avlsrådet.
Bruk av avlsdyr
I små raser vil det aldri bli snakk om matadoravl på noen få individer, samme hvor gode nedarvere de måtte være. Det hadde fort ført rasen opp i et hjørne med en meget trang avlsbase som resultat. Slik det er nå, har avlsrådet sagt at en hannhund ikke skal ha mer enn 25 avkom etter seg. Det kan godkjennes bruk av hunder med svak grad av HD i avlen, dersom motparten har A-hofter. Avlsrådet har en hannhundliste hvor aktuelle hannhunder er satt opp. Kriteriene for å komme på hannhundlista er at hunden er jaktpremiert, har godt og stabilt lynne, minimum 3 poeng hva gjelder støting i fot- og tapsarbeid, samt 1. pr/Very Good på utstilling. Dette kan fravikes ved spesielle årsaker. Tisper som det skal avles på bør også være jaktpremiert, men det er ikke et absolutt krav. Som for hannhundene, bør heller ikke tispene ha mer enn 25 avkom.
Vi ser nok behovet for år om annet å foreta noen innkrysninger.
Innhenting av avlsmateriale fra andre land
Norge er rasens hjemland, og vi har ingenting å hente fra utlandet.

Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål
Avlsrådet sin målsetting er å opprettholde hygenhunden som den spesielle harehundrase den er, med sitt særegne losmål.
Prioritering og strategi for å nå målene
For å oppnå å holde innavlsgraden på et forsvarlig nivå, må det produseres minst 40 hygenvalper årlig fra flere avlslinjer. Individer fra spesielt interessante avlslinjer skal stimuleres til å brukes i avl. Avlsrådet må opprettholde god kontakt med rasemiljøet for å utveksle erfaringer og for å stimulere oppdrettere og hannhundeiere til å anvende avlsrådet når det er aktuelt å pare. Bare det kan sikre en bærekraftig og framtidsrettet avlsplan.

Helse
Generell beskrivelse av helsesituasjonen i rasen
Hygenhunden er en frisk hunderase. Det var noen tilfeller av sykdommen epifysedysplasi i rasen rundt år 2000. Sammen med veterinærhøgskolen har vi klart å drible oss gjennom den utfordringen, og nå har ikke rasen noen store helseproblemer/defekter.
Forekomst av helseproblemer, sykdommer og/eller defekter med unntak av epifysedysplasi som er en dødelig sykdom, har ikke rasen noen farlige sykdommer å stri med. Det har vært noe allergi, uten at man kan si noe om hvor det oppstod, og det forekommer tilfeller av haleknekk fortsatt.
HD var veldig i skuddet for en del år siden, og de fleste raser har krav om kjent HD status for å kunne brukes i avl. Hygenhunden er ikke noe unntak. Nå har man etter hvert sett at harehundene i liten grad plages nevneverdig av HD, og det er åpnet for å bruke hunder med svak grad, C, i avl.

Oversikt over HD-status de siste 10 år for hygenhund
År 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 Total
Ant. 15 8 8 12 17 12 8 8 15 6 109
HD A 8 5 5 10 15 9 7 3 13 3 78
HD B 2 1 - 2 - 1 - 3 1 1 11
HD C 4 1 3 - - 2 1 1 1 1 14
HD D 1 1 - - 2 - - 1 - 1 6
Andel HD frie 67% 75% 63% 100% 88% 83% 88% 75% 93% 67% 82%

Forekomst av reproduksjonsproblemer
Det er registrert et par tilfeller av sterile hannhunder, men det er ikke å anse som noe stort problem.
Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål
Beholde og helst forbedre rasens gode helse.

Prioritering og strategi for å nå målene
Under planlegging av kull så må vi være bevisst på ikke å blande mulige bærere av epifysedysplasi med hverandre. Unngå å bruke hunder med kjente defekter i avl. Hunder med svak grad av HD kan pares, men da med en hund med A hofter.

Mentalitet og bruksegenskaper
Jaktprøver, bruksprøver og mentaltester
Deltakelsen på jaktprøver har vist en stigende tendens, med en stabil, høy premieringsprosent Vi viser i den forbindelse til jaktpremieringer i prosent de tre siste år, fordelt på åpne prøver og eliteprøver.

Tab: Forholdet mellom antall starter og premieringsprosent på de enkelte prøvetyper for årene 2010-12

80
70
60
50
40
30
20
10
0

åp prøver

ep prøver

totalt antall starter

Mentalitet og bruksegenskaper i forhold til rasestandarden
Hygenhunden har i dag meget god mentalitet. Det sees sjelden aggressive hunder og rasen betegnes som harmonisk. Jaktlig ligger hygenhunden langt over det den har vært før, og viser at rasen ligger i toppen blant støverrasene

Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål
Langsiktige mål
Beholde og helst forbedre rasenes jaktlige kvaliteter
 Arbeides med kontinuerlig

Kortsiktige mål
Kartlegge løshet i fot og tap etter jaktprøveresultater fra sesongene 2011/12, 2012/13 og 2013/14
 Kartleggingen klar innen utgangen av 2014
Kartlegge hygenhundens særpregede losmål og videreforedle det.
 Kartleggingen klar innen utgangen av 2014

Prioritering og strategi for å nå målene
Innhente opplysninger fra statistikker/oppdrettere/valpekjøpere/unghundeiere slik at avlsrådet får kartlagt bruksegenskaper i rasens populasjon

Atferd
Atferdsproblemer
Generelt sett har det vært svært lite atferdsproblemer i rasen. Rasen fremstilles som veldig solid.
Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål
Ikke nødvendig å sette opp egne mål for dette punktet da atferdsproblemer nærmest er ikke- eksisterende i rasen.
Prioritering og strategi for å nå målene
Opprettholde rasens gode atferd.

Eksteriør
Eksteriørbedømmelser
I dagens eksteriørbedømmelser fremholdes som oftest at hodet er godt med passe ansatte ører, bra pelskvalitet, god rygglinje, gode bevegelser, godt gemytt og bitt uten anmerkninger.
Når det gjelder mindre gode eksteriørtrekk er det som oftest snipete /støverpregede hoder (etter innkryssing) og ”smale” individer med grunne underlinjer og til dels fraværende brystkasser.
Overdrevne eksteriørtrekk
Det finnes ingen overdrevne eksteriørtrekk i rasen hygenhunden.

Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål
Gjennom avlsmål arbeides det kontinuerlig med rasens eksteriørtrekk og det er derfor ikke nødvendig med langsiktige og kortsiktige mål.
Prioritering og strategi for å nå målene
Ingen prioritering nødvendig, se ovenstående punkter.

Oppsummering
Prioritering av viktige kortsiktige og langsiktige mål
Avlsrådet for hygenhund arbeider etter de retningslinjer om avlsarbeid som er fattet av NKK og NHKF. Videre har avlsrådet utarbeidet egne avlskriterier og avlsmål for rasen. RAS vil i tillegg til dette være et godt hjelpemiddel for å bekjentgjøre og sikre kontinuitet i avlsarbeidet i rasen.