Hopp til innhold

Månedens hygen

Juni 2020

NUCH RR Tod

Min første Hygenhund, kom til verden 12/4-14 i et kull på ni valper, han er etter Kira av Holmerud og SE King. En usedvanlig rampete valp, som syntes Oslo var et skummelt sted å flytte til. Så ho mor solgte leiligheten sin og kjøpte hus til han i skogen.
Når båndtvangen ble opphevet travet vi rundt i skogen hver eneste fridag, og plutselig en dag i november dro han ut på egenhånd og så kom skriket, etterfulgt av hele 10 min hygensang, første harelosen var et faktum. Etter det var det slutt på å snuble i bena mine, han visste hva han skulle og han lette.
Alle sa han var så flott, så vi måtte prøve oss på utstillinger da, eieren et nervevrak, men Tod strålte fra første stund i ringen og ble fremvisningens vakreste hannhund.
Første jaktsesongen bydde på lange og korte loser og dager som var helt stille, men jaktlysten var på topp hvert slipp, lydigheten var så der , det var ikke ho mor som skulle bestemme når dagen endte. Heldigvis var han såpass grei at han stort sett syntes det var greit å ende dagen i 16 tiden, så lenge det var godis på menyen. Han ble jaktpremiert første sesongen sin.
2 år gammel startet han på Aust-Agder Harehundklubbs damekamp og ble beste støver og nr 4 sammenlagt.

Sommeren etter toppet han sin karriere med å bli NUCH, det ble et par jaktprøver til det året, men nådde ikke helt opp, det ble et par 3.
Tod var av de sjeldne som var født rådyrrein, derfor fikk han selvfølgelig tittelen RR.
Etter denne sesongen startet uflaksen, han stilte på damekampen igjen, han lette med stor lyst, men fikk ikke ut, fire dager senere fikk han harepest, og sesongen var over.
Sommeren etter ble han far til 7 flotte tisper, og til hans store forargelse ble ei av de med hjem, de ble nå venner tilslutt.
Høsten etter startet som alltid med fine loser, og optimismen var stor. Det ble en uke på fjellet og siste dagen snublet han over noe som smakte godt, et sauekadaver viste det seg, da han to uker senere ble knalldårlig og tilslutt passerte et øremerke, så var den sesongen over også.
Mars året etter ble han dårlig igjen, røntgen viste en simpel forstoppelse, men han trengte litt væskebehandling. Dessverre var veterinæren på vakt, stordyrveterinær, og tenkte ikke over at en hundekropp er betraktelig mindre enn hest og ku, så hun tenkte ikke over at den luften i intravenøssettet var for mye for en hund, dagen etter, den 23/3-19 døde Tod på Oslo Dyresykehus grunnet luftbobler i hjernen.
Han er dypt savnet og glemmes aldri.

Marion Bredesen